Diktanalyse

Diktet «Landskap med gravemaskiner» er skrevet av Rolf Jacobsen og handlar om gravemaskinane som river opp naturen rundt han. Teamet er det moderne og kalde asfaltsamfunnet mot naturens vakre miljø. Dette går klart fram av diktet etterkvart som ein lesar. Eit viktig verkemiddel som forfattaren brukar er det at han tenkjer på gravemaskinane som dyr. Dyr som eter opp skogen rundt han. Han skaper ein allusjon med blant anna å si: De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene. Dette syns eg er eit sterkt og godt verkemiddel. Midt i diktet stoppar han på ein måte opp, og spør seg om dette er kva helvete er. Det får lesaren til å tenkje. I kvartfall begynte eg sjølv å tenkje meir på naturen og kva vi gjer med den.

Knut Hamsun (1859 - 1852)

Gjør kort rede for særtrekk ved modernismen som litterær retning.

På slutten av 1890-tallet oppsto det en rekke forskjellige retninger som alle hadde det til felles at de brøt radikalt med alle gamle uttrykksformer og eksperimenterte med å utvikle nye. Disse retningene samler vi gjerne under paraplybetegnelsen modernisme.

2. Hva er bakgrunnen for at forfattere og kunstnere bryter med tradisjonell form rundt 1890?

Mot slutten av 1800-tallet begynte enkelte forfattere og kunstnere å uttrykke skepsis, angst og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. De følte seg hjemløse og fremmedgjort i det de opplevde som en kald og kaotisk verden, der det menneskelige fikk stadig lavere status. Denne framtidspessimismen ble atskillig mer utbredt et stykke ut på 1900-tallet, og særlig etter utbruddet av den første verdenskrig, som ble et sjokk for mange: Dette var altså resultatet av den utviklingen som menneskene i den vestlige verden hadde trodd på så lenge.

3. Gi en kort presentasjon av Knut Hamsun.
Knut Hamsun ble født i Vågå i 1859. Han vokste opp i nabokommunen Lom, men flyttet tidlig til Hamarøy i Nordland. Senere da Hamsun var konfirmant flyttet han tilbake til Lom, og konfirmerte seg i Lom stavkirke. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920.

Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Hamsun», dvs. forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter.

4. Hva er bakgrunnen for betegnelsen nyromantiker på Hamsun?

Hamsun er en nyromantiker fordi tekstene hans var fulle av natur og følelsesskildringer. Han skrev også subjektivt, som var typisk for nyromantikere, som forklarte hvordan han så ting i sitt eget hode.

5. Presenter romanen Sult.

-Romanen Sult er skrevet i jeg-form, og handler om en mann som prøver å livnære seg som forfatter i Kristiania. Han lever på sultegrensen, men prøver konstant å holde verdigheten oppe. Hver gang noe holder på å gå galt for han, og han er sikker på at hans skal dø av sult eller bli gal, er det noe som redder han. Boken handler om hovedpersonens refleksjoner, stemningsliv, fantasier og uforutsette innfall.

6. Pek på modernistiske trekk i romanen sult.

I romanen Sult uttrykker hovedpersonen skepsis og angst. Romanen virker kald og dyster. Modernisme legger vekt på menneskenes evne til å forandre eller forbedre sine omgivelser. Hovedpersonen i romanen sulter konstant, noe som gjør at han innbiller seg hendelser som ikke har skjedd. Et eksempel på dette er episoden hvor han møter en dame på gaten, som han sier har mistet en bok, når dette ikke er tilfellet.

Spraakdebatten

I dag skal den mye etterlengtede og utsatte språkdebatten finne sted i klasserommet i norsken! Jeg gleder meg og har forbredt meg på min rolle som skal være ordstyrer. Alle fikk beskjed om å finne ut, og skrive på bloggen, hvordan hver persons karakter bør oppføre seg / hvilke synspunkter karakteren har. Jeg er som sagt ordstyrer og har derfor ikke en mening om saken hverken til den ene eller andre siden.
En ordstyrer må huske å være objektiv til alle tider og skal tildele like mye tid til alle parter så langt det er mulig. Jeg har sett mye på Tabloid på tv2 og andre debattprogrammer under fjorårets valgkamp og skal prøve å være like nøytrale som de.
Dette tror jeg kan bli bra !

Norsk språkhistorie på 1800-tallet

Da disse oppgavene ble gjennomgått på mandag 16. november hadde jeg skrivedag hele dagen så har ikke fått gått igjennom noe særlig.

1. Sammenhengen mellom språk og nasjonbygging er klar. For å danne en sterkere og mer samlet nasjon bør man være forent under ett felles språk. Noe unikt og spesielt som gjør nordmenn til nordmenn.

2.

3. Johann Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var morsmålets besteforeldre. Mens Wergeland var tilhenger av fornorsking, mente Welhaven at man skulle ta vare på forbindelsen til Danmark. Welhaven var redd for at for mye fornorsking ville føre til at dansker og nordmenn ikke ville forstå hverandre så bra.

4. Asbjørnsen og Moe var sentrale når det gjaldt utviklingen av bokmålet. Som kjent gikk de rundt og samlet inn folkeeventyr, men problemet var at skriftmålet på den tiden var dansk mens talemålet var norsk. I tillegg var det forskjellige dialekter fra bygd til bygd. Løsningen Asbjørnsen og Moe kom frem til var noe man kan kalle en gyllen mellomvei. De brukte vanlige danske ord, men trakk også inn norske ord fra forskjellige bygder rundt om i landet. Blant annet ordet jente er helt norsk og stammer ikke fra Danmark. Folk ble mer motiverte til å bruke norsk etter dette.

5. Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

6. Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.

7. Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).

8. Knudsen mente med dette at dersom man ønsket en forandring, så måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folk fikk tid til å fordøye dette. Som med alle mennesker, krever forandringer tid, og avvenning av gamle vaner. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt godt imot, folk vil logisk sett bli frustrerte og bryte med den.

9. Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.

10. Jamnstillingsvedtaket i 1885, vedtatt i Stortinget, gikk primært sett ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken. Dermed kunne man velge hvilket språk man ønsket å benytte seg av.

11. Utsagnet sier i bunn og grunn at det ikke lengre var påtvunget å snakke bokspråket for elever i den norske skolen (1878). Nå skulle pedagogene tvert imot bruke elevenes egne dialekter i undervisningen. Man innså nå det at Norge var sin egen stat. En stats største kjennetegn var språket (som nevnt i spørsmål 1). Ergo; dersom Norge virkelig skulle oppfattes som en stat, måtte man jo kunne ha sitt eget språk. Ved å frata elevene retten til å snakke i sine egne talemål, fratok man dem det norske. Og tross alt skulle man jo fremme alt som var norsk, dersom man ser det fra et nasjonalromantisk standpunkt.

Ibsen og Villanden

1.
Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Han var sønn av Knut Ibsen som var en suksessfull mann, men som mistet hele sin formue da det var nedgangstider i økonomien. Dette tvang unge Henrik ut i arbeidslivet etter hans konfirmasjon. Ibsen flyttet senere til Grimstad, der han møtte Elise Birkedalen. Selv om de fikk en sønn sammen, ville ikke Ibsen ha noe med barnet å gjøre. Mens han studerte i Kristiania skrev han sitt første skuespill som fikk navnet Catilina. Det går rykter om at Ibsen var så fattig at han måtte selge store deler av førsteopplaget til Catilina som innpakningspapir. Da han i 1851 dro til Bergen for å jobbe som dramaforfatter traff han Susannah Thoresen som han noen år senere giftet seg med. Da Ibsen i 1857 fikk reisestipend satte han kursen sydover. I store deler av de 27 årene han befant seg i utlandet var det Italia og Tyskland han oppholdt seg mest i. Fra sine skrivestuer i utlandet kom to av hans største verker, nemlig Brand (1866) og Peer Gynt (1867). Selvom Ibsen stort sett skrev dramaer ga han i 1871 ut diktsamlingen Digte. I 1891 flyttet en sliten Henrik Ibsen hjemover til Norge, og ble kjent for sine daglige spaserturer til Grand Café. Et av hans siste som ble oppført var Når vi døde vaagner. Senere slet han med sykdom, men rakk å få med seg unionsopprøret før han døde 23. mai 1906 i Kristiania.

Mer enn 100 år etter sin død oppfattes fortsatt Henrik Ibsen som en av verdens beste dramatikere. Han sies å være den forfatteren som har fått flest av sine stykker oppsatt, kun slått av Shakespeare. Ibsens stykker er sterkt preget av kvinnefrigjøring, samfunnskritikk og andre forbudte temaer. Dette er fordi han skrev da realismen herjet som verst på 1800-tallet. Blant hans største verker finner vi Peer Gynt, Et dukkehjem og En folkefiende. Hans stykker er påvirket særlig av Georg Brandes, mens de som ble påvirket av Ibsen er blant annet den anerkjente Oscar Wilde.

2.
Siden Ibsen skrev i realismen var hans forfatterskap sterkt preget av samfunnskritikk. Man kan dele hans forfatterskap i fire ulike deler:
1.Realistiske samtidsdramaer som for eksempel «Et dukkehjem».
2.Nasjonal-romantiske dramaer som «Fru Inger til Østeraad».
3.Ide-dramaer som i «Peer Gynt».
4.Psykologiske og symbolske dramaer. Det ser man et eksempel i «Villanden».

3.
Den retrospektive teknikken er mye brukt i film og andre dramaer. Det går ut på å at publikum får et flashback fra en tidligere periode, for bedre å kunne forstå handlingen som foregår i nåtiden. Et eksempel p den retrospektive metoden kan vi finne i Villanden.

Gregers: Nei, det hører jeg. Men jeg måtte da se deg og tale med deg; for jeg reiser visst snart igjen. - Ja, vi to gamle skolekamerater, vi er riktignok kommet langt bort fra hinannen, du; vi har nu ikke sett hinannen på seksten-sytten år.

Det moderne gjennombrudd

Det moderne gjennombrudd

1. Georg Brandes mente det var viktig at forfatteren satte problemer under debatt fordi han ville få ting frem i lyset. Han ville ha en slutt på trenden om å bare skrive om det flotte og det overdådige slik som var vanlig på den tiden. Han ville fortelle mer om livet til mannen i gata. Han mente at det var store og mange problemer i samfunnet vårt og han følte at forfattere hadde et ansvar om å ta opp disse temaene. Han ble derfor kjent for «å sette problemer under debatt».

2. Vi ser på naturalismen som en del av realismen fordi de hadde mange likhetstrekk. De øvde begge samfunnskritikk og tok et oppgjør med romantikken. Begge ville skildre samfunnet slik at nød, undertrykkelse og urettferdighet ble avslørt. Der de derimot var uenige var om enkeltmenneskets mulighet til å gripe inn i sitt eget liv. Realistene mente mennesker hadde en egen vilje og hadde mulighet til å ta kontroll over det. De var derfor sett på som optimister. Mens naturalistene mente menneskelivet var bestemt av arv og miljø, og hadde dermed ikke mulighet for å endre livet sitt. Naturalistene var opptatt av å skildre virkeligheten så nøyaktig som mulig. Ingen ting skulle bli fjernet eller lagt til. En naturalistisk roman kunne ikke ende godt, og de ble derfor sett på som pessimistiske.

Når det kommer til skrivemåten er de to også litt forskjellige. Mens realistene beskrev borgerskapets virkelighet, var naturalistene opptatt av de aller fattigste miljøene. Naturalistene hadde ingen problemer med å beskrive kjønnsliv, prostitusjon, sykdom og død mens realistene styrte unna de meste groteske detaljene. Mens realistene skrev på et normalisert språk, hadde naturalistene mye innslag av dialekter for å virke virkelighetsnære.

3. Bjørnstjerne Bjørnson var veldig aktiv i sin samtid. Som samfunnsmenneske var han ivrig innenfor politikken. Han støttet stort sett Venstre, men han var uenig med dem når det gjaldt likestilling mellom kjønnene og alminnelig stemmerett. Da Venstre nektet Kielland dikterlønn var begeret fullt for Bjønsons del. Han sa fra seg sin egen dikterlønn og ble sosialist. Han støttet opp under streiken til fyrstikkarbeiderne og skrev heftige avisinnlegg, brev og teaterstykker. Han var både sjef for teateret i Bergen og i Christiania. Teateroppsetningene hans begynte veldig heftig og tok opp hete temaer, men mot slutten ble han mildere og det siste han skrev var en romantisk komedie. For sitt drama kalt «En fallit» ble han tildelt Nobels litteraturpris. Her hadde han lykkes med å få frem kritisk realisme.

4. I «Faderen» taes temaet om korrupsjon opp. Her kommer en relativt velstående bonde inn til presten for å bestikke han. Han vil nemlig ha sønnen sin først i rekken av konfirmantene. Dette var høy status og kun de rikeste fikk stå tidlig i rekken. Her ser man realismen spille inn ved at de tar opp privilegiene til de rike i samfunnet. Eliten kjøper seg status og får det som de vil, mens de fattige bare blir fattigere. På slutten av novellen dør sønnen til bonden. Dette tror jeg kan linkes mot realismen fordi det viser at selv de rike kan gå på en smell selv om de er av eliten i samfunnet. Det er nemlig noen ting som man ikke kan kjøpe seg her i livet.

Status angående særemnet

Jeg skal altså sammenligne tre forskjellige aviser og deres vinkling på en og samme sak. Jeg hadde først tenkt å ta de tre forsidene dagen etter valget, men jeg skjønte at det kunne bli en litt for stor og bred oppgave. Jeg har heller valgt meg ut en annen sak som både Budstikka, Dagsavisen og VG skriver om. Nå har jeg såvidt fått sett på artiklene og de forskjellige skrivemåtene avisene har brukt når de omtaler samme sak. Hittil syns jeg det er fascinerende å se forsskjellene, men jeg har enda ikke skrevet så mye selv. Men jeg føler jeg har kontroll og skal klare denne oppgaven fint.