Norsk språkhistorie på 1800-tallet

Da disse oppgavene ble gjennomgått på mandag 16. november hadde jeg skrivedag hele dagen så har ikke fått gått igjennom noe særlig.

1. Sammenhengen mellom språk og nasjonbygging er klar. For å danne en sterkere og mer samlet nasjon bør man være forent under ett felles språk. Noe unikt og spesielt som gjør nordmenn til nordmenn.

2.

3. Johann Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var morsmålets besteforeldre. Mens Wergeland var tilhenger av fornorsking, mente Welhaven at man skulle ta vare på forbindelsen til Danmark. Welhaven var redd for at for mye fornorsking ville føre til at dansker og nordmenn ikke ville forstå hverandre så bra.

4. Asbjørnsen og Moe var sentrale når det gjaldt utviklingen av bokmålet. Som kjent gikk de rundt og samlet inn folkeeventyr, men problemet var at skriftmålet på den tiden var dansk mens talemålet var norsk. I tillegg var det forskjellige dialekter fra bygd til bygd. Løsningen Asbjørnsen og Moe kom frem til var noe man kan kalle en gyllen mellomvei. De brukte vanlige danske ord, men trakk også inn norske ord fra forskjellige bygder rundt om i landet. Blant annet ordet jente er helt norsk og stammer ikke fra Danmark. Folk ble mer motiverte til å bruke norsk etter dette.

5. Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

6. Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.

7. Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).

8. Knudsen mente med dette at dersom man ønsket en forandring, så måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folk fikk tid til å fordøye dette. Som med alle mennesker, krever forandringer tid, og avvenning av gamle vaner. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt godt imot, folk vil logisk sett bli frustrerte og bryte med den.

9. Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.

10. Jamnstillingsvedtaket i 1885, vedtatt i Stortinget, gikk primært sett ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken. Dermed kunne man velge hvilket språk man ønsket å benytte seg av.

11. Utsagnet sier i bunn og grunn at det ikke lengre var påtvunget å snakke bokspråket for elever i den norske skolen (1878). Nå skulle pedagogene tvert imot bruke elevenes egne dialekter i undervisningen. Man innså nå det at Norge var sin egen stat. En stats største kjennetegn var språket (som nevnt i spørsmål 1). Ergo; dersom Norge virkelig skulle oppfattes som en stat, måtte man jo kunne ha sitt eget språk. Ved å frata elevene retten til å snakke i sine egne talemål, fratok man dem det norske. Og tross alt skulle man jo fremme alt som var norsk, dersom man ser det fra et nasjonalromantisk standpunkt.

Ibsen og Villanden

1.
Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Han var sønn av Knut Ibsen som var en suksessfull mann, men som mistet hele sin formue da det var nedgangstider i økonomien. Dette tvang unge Henrik ut i arbeidslivet etter hans konfirmasjon. Ibsen flyttet senere til Grimstad, der han møtte Elise Birkedalen. Selv om de fikk en sønn sammen, ville ikke Ibsen ha noe med barnet å gjøre. Mens han studerte i Kristiania skrev han sitt første skuespill som fikk navnet Catilina. Det går rykter om at Ibsen var så fattig at han måtte selge store deler av førsteopplaget til Catilina som innpakningspapir. Da han i 1851 dro til Bergen for å jobbe som dramaforfatter traff han Susannah Thoresen som han noen år senere giftet seg med. Da Ibsen i 1857 fikk reisestipend satte han kursen sydover. I store deler av de 27 årene han befant seg i utlandet var det Italia og Tyskland han oppholdt seg mest i. Fra sine skrivestuer i utlandet kom to av hans største verker, nemlig Brand (1866) og Peer Gynt (1867). Selvom Ibsen stort sett skrev dramaer ga han i 1871 ut diktsamlingen Digte. I 1891 flyttet en sliten Henrik Ibsen hjemover til Norge, og ble kjent for sine daglige spaserturer til Grand Café. Et av hans siste som ble oppført var Når vi døde vaagner. Senere slet han med sykdom, men rakk å få med seg unionsopprøret før han døde 23. mai 1906 i Kristiania.

Mer enn 100 år etter sin død oppfattes fortsatt Henrik Ibsen som en av verdens beste dramatikere. Han sies å være den forfatteren som har fått flest av sine stykker oppsatt, kun slått av Shakespeare. Ibsens stykker er sterkt preget av kvinnefrigjøring, samfunnskritikk og andre forbudte temaer. Dette er fordi han skrev da realismen herjet som verst på 1800-tallet. Blant hans største verker finner vi Peer Gynt, Et dukkehjem og En folkefiende. Hans stykker er påvirket særlig av Georg Brandes, mens de som ble påvirket av Ibsen er blant annet den anerkjente Oscar Wilde.

2.
Siden Ibsen skrev i realismen var hans forfatterskap sterkt preget av samfunnskritikk. Man kan dele hans forfatterskap i fire ulike deler:
1.Realistiske samtidsdramaer som for eksempel «Et dukkehjem».
2.Nasjonal-romantiske dramaer som «Fru Inger til Østeraad».
3.Ide-dramaer som i «Peer Gynt».
4.Psykologiske og symbolske dramaer. Det ser man et eksempel i «Villanden».

3.
Den retrospektive teknikken er mye brukt i film og andre dramaer. Det går ut på å at publikum får et flashback fra en tidligere periode, for bedre å kunne forstå handlingen som foregår i nåtiden. Et eksempel p den retrospektive metoden kan vi finne i Villanden.

Gregers: Nei, det hører jeg. Men jeg måtte da se deg og tale med deg; for jeg reiser visst snart igjen. - Ja, vi to gamle skolekamerater, vi er riktignok kommet langt bort fra hinannen, du; vi har nu ikke sett hinannen på seksten-sytten år.