Norsk språkhistorie på 1800-tallet

Da disse oppgavene ble gjennomgått på mandag 16. november hadde jeg skrivedag hele dagen så har ikke fått gått igjennom noe særlig.

1. Sammenhengen mellom språk og nasjonbygging er klar. For å danne en sterkere og mer samlet nasjon bør man være forent under ett felles språk. Noe unikt og spesielt som gjør nordmenn til nordmenn.

2.

3. Johann Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var morsmålets besteforeldre. Mens Wergeland var tilhenger av fornorsking, mente Welhaven at man skulle ta vare på forbindelsen til Danmark. Welhaven var redd for at for mye fornorsking ville føre til at dansker og nordmenn ikke ville forstå hverandre så bra.

4. Asbjørnsen og Moe var sentrale når det gjaldt utviklingen av bokmålet. Som kjent gikk de rundt og samlet inn folkeeventyr, men problemet var at skriftmålet på den tiden var dansk mens talemålet var norsk. I tillegg var det forskjellige dialekter fra bygd til bygd. Løsningen Asbjørnsen og Moe kom frem til var noe man kan kalle en gyllen mellomvei. De brukte vanlige danske ord, men trakk også inn norske ord fra forskjellige bygder rundt om i landet. Blant annet ordet jente er helt norsk og stammer ikke fra Danmark. Folk ble mer motiverte til å bruke norsk etter dette.

5. Den hvide hesten til Paal Sandungen – I dansk brukte man ikke dobbel eiendomspronomen, noe som kjennetegner norsk, og skiller det ut fra de andre skandinaviske språk.

Kjæledyret sit – Kjæledyr var ikke et dansk ord, dessuten møter vi igjen denne doble eiendomspronomen.

Tjenestejente – Tjenestejente var dessuten også et norsk ord, ”jente” eksisterte ikke i det danske språk. Man ville heller sagt ”pige”.

Huldren -

Jorden sin – Igjen en dobbel bøyning. I dansk kunne det holdt å si ”Sin jord”.

6. Knud Knudsen mente det var usannsynlig at det norske folk skulle ”kaste” fra seg sine gamle talemåter og ta i bruk et nytt, konstruert skrift- og talespråk. Selv om han aldri skapte et eget skriftspråk, var hans innstats stor. Han jobbet som pedagog, og holdt seg for seg selv når det gjaldt språkdebatten; der tok Bjørnstjerne Bjørnson overhånd. Knudsen mente dessuten at dersom man ønsket en utvikling av språket, så måtte dette skje gradvis, noe som illustreres av sitatet; ”gradvishetens vei, ikke bråhastens vei”, bygge på den norske uttalen av dansk, såkalt ”dannet dagligtale”. Siden dette var knyttet til en avgrenset sosial gruppe, dempet han dette ved å kalle det ”den landsgyldige norske uttale”. Videre baserte Knudsens taktikker seg på forandringer – sakte men sikkert. For eksempel – til manges frustrasjon på den tiden – viste han i 1850 et teaterstykke der man anvendte fornorskede ord som ”mat, tap og sak”, istedenfor ”mad, tab og sag”. Han ble, i motsetning til Aasen, ikke tatt godt imot. Wergeland var for fornorskingen, Bjørnstjerne Bjørnson spilte også på Knudsens side av banen.

7. Ivar Aasen ønsket ikke å fremheve noen av Norges mange dialekter da han skulle konstruere et nytt, helnorsk skriftspråk. Mellom 1842 og 1847 reiste Aasen rundt i hele landet, og lette etter bygdemålene. Bymålet ignorerte han, fordi han mente at det hadde for mange likheter med dansk. Han ga ut to bøker; Det norske Folkesprogs Gammatikk (1848), og Ordbøg over det norske Folkesprog (1850).

8. Knudsen mente med dette at dersom man ønsket en forandring, så måtte man sørge for at denne forandringen skjedde sakte, slik at folk fikk tid til å fordøye dette. Som med alle mennesker, krever forandringer tid, og avvenning av gamle vaner. Dersom en forandring blir presset på brått, vil den ikke bli tatt godt imot, folk vil logisk sett bli frustrerte og bryte med den.

9. Rettskrivningsmøtet i Stockholm var høydepunktet i den språklige skandinavismen (stod for å minke avstanden i skrivemåten mellom dansk og svensk). Både Knudsen, Ibsen og Bjørnson var ivrige skandinavister, der to førstnevnte var norske representanter. Her var det gjort fremlegg om flere reformer som senere i stor del har vært gjennomført i alle de skandinaviske språkene: latin istedenfor gotiske bokstaver, små bokstaver i substantiv og innføring av bokstaven å istedenfor aa. På dette planet var svensk forbildet. Senere brukte *Ibsen den ”skandinaviske” rettskrivningen som et resultat av Stockholmsmøtet.

10. Jamnstillingsvedtaket i 1885, vedtatt i Stortinget, gikk primært sett ut på at landsmålet skulle likestilles med norsk-dansken. Dermed kunne man velge hvilket språk man ønsket å benytte seg av.

11. Utsagnet sier i bunn og grunn at det ikke lengre var påtvunget å snakke bokspråket for elever i den norske skolen (1878). Nå skulle pedagogene tvert imot bruke elevenes egne dialekter i undervisningen. Man innså nå det at Norge var sin egen stat. En stats største kjennetegn var språket (som nevnt i spørsmål 1). Ergo; dersom Norge virkelig skulle oppfattes som en stat, måtte man jo kunne ha sitt eget språk. Ved å frata elevene retten til å snakke i sine egne talemål, fratok man dem det norske. Og tross alt skulle man jo fremme alt som var norsk, dersom man ser det fra et nasjonalromantisk standpunkt.